Lost – eneste serien verdt å skrive et helt innlegg om

NB: Inneholder massevis av spoilers.

I dag er det en stor dag, dere. I dag er det nemlig ti år siden TV-serien ”Lost” debuterte på de amerikanske skjermene. Jeg kjenner ikke så mange som har sett alle sesongene. Folk som snakker dritt om serien vender jeg det døve øret til, for jeg elsker Lost.

Høsten i 2.klasse så jeg alle seks sesongene. Det er ikke tull. Jeg husker Ole i klassen min fant ut at han skulle gjøre det samme. Han lå alltid et par episoder foran meg, så hvis han så på i timen, måtte jeg bruke all min energi på å se en annen vei.

Men ok, jeg skal fortelle litt om hvorfor jeg elsker Lost.

Bra plot og spennende karakterer.

De fleste vet vel at hovedgreia med serien er at et fly havner på en øy. En god gjeng overlever, det oppstår drama, noen blir forelsket, noen kan ikke engelsk og de finner ut at de er ikke alene på øya (uuh).

Sesong 5 og 6 kunne blitt kuttet ned til én sesong, men bortsett fra det var det spennende som bare det. Det at vi gjennom sesongene får vite historien til de ulike karakterene gjennom flashbacks, flash-sideways og flash-forwards (her gjaldt det å holde tunga rett i munnen og øynene rett i hodet), gjorde plotet veldig interessant. Det var ikke alle karakterene jeg likte, da. Jeg klarte aldri å like Kate, og hun er dessverre en av hovedkarakterene.

Historiske tenkere/skribenter/filosofer

Mamma er en av de få jeg kjenner som har sett alle sesongene av Lost, så det var hun som fortalte meg at det er referanser til filosofer i serien. Jeg tenkte ikke så mye over det da for to år siden, men nå som jeg tar emnene Exphil og estetikk, får jeg åpenbaringer hele tiden.

Desmond Hume – David Hume. Desmond og David har til felles at de begge er skotske. David Hume er kjent for induksjonsproblemet, noe man finner i Desmond Hume ved at han er tvunget av induktivt resonnement til å trykke på en knapp. Begge var da også skeptiske til vissheten om fremtidig kunnskap (han trykket jo på den knappen i flere år, hvis jeg ikke husker feil…).

John Locke – John Locke. Relasjonen mellom natur og sivilisasjon. Dette var en av de mest interessante karakterene i serien, synes jeg. Filosofen Locke mente alle kvinner og menn skulle leve sitt liv i tjeneste for Gud. Locke i serien er hele veien skeptisk til at Jack er lederen for menneskene på øya, og han gjentar stadig at de bør følge viljen til øya. Locke var egentlig lam, men kunne plutselig gå igjen på øya, noe som gjør hans tro på øya sterkere.

Danielle Rousseau – Jean-Jaques Rosseau. Jeg har ikke helt satt meg inn i denne filosofen, men mener han snakket om samfunnets negative innflytelse på menn. Danielle har levd alene i naturen på øya i mange år, og har derfor ikke blitt påvirket av et samfunn med mennesker. Da hun møter de overlevende, hjelper hun dem å rømme fra ”the Others”. Sent i livet ble filosofen Rosseau paranoid, noe Danielle er i serien (hun hører stadig skummel hvisking).

Edmund Burke – Edmund Burke. I serien var Burke eksmannen til Juliet. Han ble tidlig drept, så rollen var ikke særlig stor. Litt kjipt, for vi har masse om Burke i estetikk-emnet…

Det er garantert flere, men det er disse jeg har oppdaget til nå.

Bibelske referanser

Som den prestedatteren jeg er, synes jeg det er veldig spennende med alle de bibelske referansene i Lost. Det er garantert mye jeg ikke har oppdaget, men her er noe:

Eloise sendte sønnen sin Daniel til øya selv om hun visste at han kom til å dø, noe som umiddelbart får oss til å tenke på Gud og Jesus på korset. I begge tilfeller var målet å redde menneskene.

Jacob og the Man in Black, lederne av øya, skal jo utvilsomt være Jesus og djevelen. Det var i alle fall det jeg tenkte da jeg så serien først. Men i ettertid har jeg også tenkt på at de kan forestille Jacob og Esau fra Bibelen.

Hovedkarakteren, lederen, heter Jack Shepherd. Shepherd, hyrde, er gjerne en som leder eller er kilde til veiledning.

Jeg leste på nettet at hele øya er en parallell til Edens hage. Dette må jeg nok tenke litt mer på, men det er jo ganske interessant.

Det viktigste er vel at både i Lost og i Bibelen er tro nøkkelen.

Til slutt: 

Se Lost. Hvis du ikke vil, er det lov. Hvis du har prøvd, men ga opp, gi det en sjanse til. Hvis du er en av dem som hatet avslutningen, vel, det gjorde ikke jeg, så jeg er klar for diskusjon når som helst.

PS: Er det lov å skrive bachelor-oppgave om ”Lost”?

Jeg – en tedeist

TD står for transporteringsdans. Transportering som i å forflytte seg fra et sted til et annet. Dansen består i bevegelser man utførte som barn, som man i voksen alder har sluttet med.

I kveld var jeg på forestillingen ”Jeg – en tedeist”. Jeg må først fortelle hvordan jeg havnet der, for det er egentlig litt rart. På onsdag fikk jeg en melding av ei god venninne av mamma. Hun sendte meg link til forestillingen og sa hun følte det var noe for meg. Ikke lenge etterpå fikk jeg tilsendt samme link fra min venn Håvard. ”Noe for deg!” sa han. Kunne jo ikke unngå å få med meg dette da. Venninnen til mamma fikset til og med gratisbillett til meg (jippi!).

Jeg kom 15 minutter før forestillingen begynte, så jeg fikk tid til å titte litt på utstillingen først.

2014-09-20 18.51.36 2014-09-20 18.51.40 2014-09-20 20.11.222014-09-20 18.57.30

Det ble snakket om at TD kan være vanskelig å hengi seg til, siden praksisen er konfronterende og er et anslag mot konformitet og vanetenkning. TD er en litt kompleks form for ytringsfrihet. Selv om kroppen liker det, grenser det til å bryte med normer i samfunnet. I voksen alder, altså. For når man er barn er det jo helt naturlig og de færreste reagerer. Litt rart å tenke på, egentlig.

TD har også en politisk side. Den kritiserer flinkhetstyranniet i dans og idrett der det fort kan bli fullt fokus på å være flink og bli best. Transporteringsdans er livlig bruk av kroppen i hverdagen uten noen spesielle krav.

Etter forestillingen fikk vi alle servert TD-te med vodka. Ganske godt, faktisk.

2014-09-20 20.05.37

Plutselig var Lars Vaular i rommet og utførte TD-dans med et kamerateam til stede. Jeg trodde først det var vodkaen som fikk meg til å se syner, men jeg har bildebevis på at han var der:

2014-09-20 20.11.57

Forestillingen var interessant, men mye var rart også. Da tre voksne mennesker sto foran meg og ristet løs mens de hoppet og laget rare lyder, var jeg litt forvirret og visste ikke helt hva jeg skulle tenke. Ved siden av meg satt en venninnegjeng som fniste og tok Snapchat-bilder i stedet for å følge ordentlig med, så jeg tror ikke de skjønte det helt de heller.

Martin Slaatto, hovedpersonen i forestillingen, fremførte også korte tekster mens han viste oss bevegelsene. Tekstene minnet om dikt, og det var fint å høre på.

Hvis det plutselig kommer over meg at jeg vil gjøre litt transporteringsdans, kan jeg kikke på armbåndet jeg fikk. Kommer nok ikke til å gå med det hver dag, da. Kan gå med det i dag og i morgen. Kanskje jeg skal gjøre “godlynt esel” på neste forelesning.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Jeg ble ikke så frelst av TD-dans at jeg kjøpte t-skjorte og bok etterpå. Jeg kommer heller ikke til å ta en piruett foran han eller hun i kassa neste gang jeg trekker bankkortet, som de oppfordret til. Heller ikke gjøre ”sprelle” når jeg sitter i tannlegestolen.

Men hovedpoenget med forestillingen er veldig interessant.

Har mye å tenke på nå, jeg.

Siden det spises kake hver gang noen har bursdag på folkehøgskole, foreslår jeg det skal spises kake hver gang noen på UiO har bursdag.

Jeg har fått streng beskjed av ei venninne på folkehøgskole om at de gjør mye mer enn å spille kort og spise kake. De danser faktisk rar dans og går på kiwi når de får servert fiskegrateng til middag.

Siden sist har jeg holdt muntlig innlegg foran førti eldre studenter og seminarleder. Alle tok notater av det jeg sa, så jeg kan i alle fall innbille meg at det jeg sa var litt interessant. Jeg snakket forresten om Hans-Georg Gadamer, hans tanker om kunsterfaring og at kunst har en historisk dimensjon. Hvis noen vil ha dette utdypet, ta gjerne kontakt.

Jeg har også begynt å abonnere på ”Jazznytt”. Det er et blad som handler om jazz.

2014-09-16 16.30.08-1

Jeg synes det er kjekt å lese typiske damemagasiner en gang i blant, men jeg føler dette magasinet er mer verdt prisen. Prisen på blader har jo steget noe sykt de siste ti årene. Prisen på kinobilletter også. Prisen på mat, for å ikke glemme det viktigste. I går ble jeg så sykt glad da jeg oppdaget dette:

2014-09-15 13.06.21

Det er sikkert bare de med laktoseintoleranse som forstår meg. Uansett, jeg la melken i handlekurven med glede. Senere så jeg at den kostet 29 kr, dobbelt så mye som laktoseredusert melk. Melk har plutselig blitt hverdagsluksus.

En gang laget jeg en Facebook-side som heter: “Vi som vil ha 4-pakk laktosefri yoghurt med kun vanilje.” Den har 7 likes for øyeblikket.

Når jeg ikke gråter over spilt melk, lager jeg lister på Spotify. Nå for tiden hører jeg ekstra mye på ”FUNKY”-listen min. Når jeg hører på den, gleder jeg meg nesten til å gå på Exphil-forelesning.

Link til kul funky-liste: FUNKY

Ha en funky kveld videre!

Alle burde ha en Dorothea i sitt liv

Jeg ble kjent med Dorothea på ungdomsskolen. Husker vi deltok på UKM i Haugesund hver for oss og pratet litt der. I 9.klasse inviterte jeg henne i bursdagen min og hun virket veldig overrasket over å bli invitert, noe som gjorde meg litt flau.

For de som ikke har hørt det, har Dorothea den mest varme, rene og coole sangstemmen man kan tenke seg. I vår lagde vi en sang sammen som heter ”Coffee”.

LINK: https://soundcloud.com/dorothea-kland/coffee-demo

coffeedemo

Nå har vi litt over 900 avspillinger og en kommentar fra Japan, så dette lover bra.

I 2.klasse på videregående satt musikklinjen opp “Messias”. Da sto vi ved siden av hverandre i koret. Hver gang vi sang feil, hadde vi en lei uvane med å begrave hodet i notene. TV Haugaland var på besøk på en øvelse, så vi sa til hverandre at vi måtte skjerpe oss og ikke gjøre det mens det var kameraer i rommet. Heldigvis ble vi zoomet inn den ene gangen det skjedde.

messiasdoro

Siste året på videregående satt vi ofte på kaffebaren Totalen på torsdager og drakk kaffe, gjorde lekser og lo litt av tangoklubben som danset mellom bordene. Forrige vinter planla vi tur til Paris, siden Dorothea skulle være med meg og familien noen dager.

Processed with VSCOcam with m3 preset

2014-02-24 10.07.21-1

Vi gjorde masse gøy og spiste spennende ny mat.

2014-02-25 15.16.42

Processed with VSCOcam with f2 preset

Dorothea spiser masse bananer. Jeg tror det er det som er grunnen til at folk kaller henne bananaqueen. Hun kjøpte i alle fall bananer nesten hver gang vi var på matbutikken i Paris.

dorobanan

Før spiste jeg aldri bananer. Jeg tror det gikk 4-5 år uten at jeg spiste en eneste banan. Klarte aldri å like smaken og konsistensen. Dorothea har tydeligvis påvirket meg, for bare se hva jeg gjør nå.

2014-09-13 14.39.38

Mirakler skjer.

Dorothea er så grei at hun sender meg tips om hva jeg skal finne på i Oslo. På mandag var jeg på konsert med bandet Broen.

Processed with VSCOcam with g3 preset

Jeg gikk alene, noe som har litt kleint i begynnelsen (jeg satt alene i en sofa i 45 min før bandet omsider kom på scenen). Konserten var i alle fall kjempebra!

I dag fikk jeg beskjed om å dra på boksalg i en bakgård. Vafler, kaffe og masse billige bøker. Jeg kjøpte disse:

bilde 1 (1)

Da jeg skulle betale hos damen med kassen, sto det en mann (sikkert kompisen hennes) ved siden av henne og gliste bredt. Han dyttet albuen i siden på henne og hvisket: ”Gjør det! Gjør det!”. Damen lo nervøst. ”Ikke gjør meg flau nå.”

Omsider skjønte treige meg at selve forfatteren til boken jeg kjøpte sto rett foran meg. ”Kan du signere den?” spurte jeg.

bilde 2 (1)

Gleder meg enda mer til å lese den nå!

Kom til Oslo snart, Dorothea! Og fortsett med å sende meg tips!

 

Mitt år som deltidsansatt på Meny

Det siste året jeg bodde i Haugesund (før jeg kom hit til Oslo), hadde jeg en deltidsjobb på nærbutikken Meny. Jeg kan vel være ærlig og si at vennene mine trivdes mer på sine jobber enn det jeg gjorde, men jeg fikk i hvert fall bra jobberfaring. Jeg hadde ikke så mye til felles med de ansatte der, men de fleste var hyggelige. Hvis vi slapp opp for samtaleemner, kunne vi bare diskutere de sykt lange kvitteringene som dukket opp innimellom.

bilde 1

Før jeg begynte å jobbe på matbutikk, tenkte jeg aldri over kunders oppførsel. Det var vel først da en kunde en gang la et knust egg i hånden min og sa ”Vær så god” at jeg begynte å være litt på vakt da det gjaldt sære kunder. Kunden som skjelte meg ut og sa jeg hadde ødelagt dagen hennes da hun mente alt hun hadde lagt på båndet var for dyrt, var også en litt kjip erfaring.

Kunden som jeg nok kommer til å huske best, er Trumf-kort-mannen. Første gang han handlet i min kasse, trakk han pusten dypt og stirret i taket da jeg sa hva sluttsummen ble. Etter noen lange sekunder med taushet sa han: ”Du har glemt å spørre meg om noe.” Hvorfor folk kommenterer ”First” på Instagram-bilder? Hva som er meningen med livet? Nei, det var ”Har du Trumf?” som var de magiske ordene. Etter denne førstegangsopplevelsen husket jeg alltid å spørre. Dette førte til at han alltid gikk til min kasse, selv om jeg hadde den lengste køen. Da jeg sa de magiske ordene, smilte han alltid bredt og sa: ”Ja! Du er min favoritt som husker å spørre!”

Når jeg først er inne på temaet ”kunder”, kan jeg ikke unngå å nevne lappen jeg en gang fikk. Etter en lang jobbvakt, var min siste oppgave for dagen å legge frossenpizzaer på plass sammen med en annen ansatt. Plutselig sto det ei jente på rundt 20 år der og sa: ”Hei, skulle bare levere denne.”

bilde 2

Der jeg sto med bustete hår iført en fleecegenser i størrelse XXL, var det jo bare på sin plass at jeg skulle bli sjekket opp. For de som lurte, ja, jeg sjekket profilen hans. Han hadde et bilde av mannen med ljåen i tordenvær som forsidebilde og et bilde fra et dataspill som profilbilde. Hvorfor det var så viktig for ham at jeg sjekket ut det, er jeg fremdeles den dag i dag litt usikker på.

grim-reaper-skeleton

Fint.

Men, det må jo sies at det var mange hyggelige kunder også.

Ei av de mer hyggelige kundene fant stadig vekk fløte til halv pris. Dette snakket hun entusiastisk om da hun kom til kassen og dette gjorde meg glad langt inn i sjelen resten av dagen. Fløte til halv pris – blir ikke bedre enn det.

Spesielt i ferier da jeg hadde mange vakter på rad, hadde jeg mange drømmer om jobben. Som oftest var det ganske ensformige drømmer som gikk ut på at jeg satt i kassen og scannet varer i det uendelige. Noen ganger var det mer marerittaktig. Som den ene drømmen der jeg var på panterommet. Plutselig fosset det inn øl og brus fra hull i veggene og jeg løp redd mot døren og trakk i tauet som skulle åpne den. Noe som ikke skjedde. True story (i drømmen, i alle fall). Jeg våknet rett før jeg holdt på å drukne.

Selv om det til tider har vært en utfordring å jobbe på Meny, har jeg alle fall lært mye som jeg kan ta med videre. Jeg har blitt kjent med folk jeg ikke ville blitt kjent med ellers. Jeg har vært på det beste (og eneste) julebordet i mitt liv med gratis Vamp-konsert og god middag. Sist, men ikke minst, har jeg fått mye mer respekt for alle som jobber på matbutikk. Det er en mer krevende jobb enn mange tror.

Hvis du fremdeles henger med, er jeg imponert. Jeg tenkte å avslutte med noen tips til deg som kunde, som kan gjøre livet til en butikkansatt litt lettere:

# Ikke bland grønne og røde epler i en pose. Heller ikke lime og sitroner. Hvis du ikke forstår hvorfor, finn ut hva PLU er.

# Ikke hold foredrag for de ansatte om hvor mye billigere det er å handle andre steder.

# Ikke si: ”Er det her du sitter og venter på meg, altså. He-he.” til de som sitter i kassen.

PS: Hvis du, jente på ca. 8 år som gråt foran meg da du ikke hadde nok penger til lørdagsgodt, leser dette: Jeg blir fremdeles lei meg når jeg tenker på dette, så hvis du plutselig er i Oslo en gang, kan jeg kjøpe en sjokolade eller noe til deg.

PS2: Hvis noen av mine tidligere kollegaer leser dette. Det høres nå ut som at jeg aldri skal jobbe på Meny igjen. Jeg vet ikke hvordan det blir framover, men plutselig dukker jeg kanskje opp igjen.

Fest er fellesskap i sin mest fullendte form

Nå har jeg bodd en måned i Oslo. Føler jeg har bodd her lenger. Ble jo født i Oslo, så var kanskje naturlig at jeg skulle ende opp her igjen. Tilbake der jeg startet, liksom.

Jeg har begynt på en bachelorgrad i estetiske studier. Estetikk er mye mer komplisert og interessant enn de fleste tror. På studiet har vi lært at man kan finne estetisk verdi i så å si alt. Vi tar også for oss ulike personer som har hatt betydning i estetikkens historie. På tirsdag skal jeg holde muntlig innlegg om den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer for førti medstudenter og foreleser. Får vondt i magen bare av å tenke på det. Prøver å se det interessante i det. Gadamer sa at ”fest er fellesskap i sin mest fullendte form”, og det syntes jeg var så bra sagt at det ble tittelen på dette innlegget.

For ett år siden sa jeg til alle at jeg ville bo alene eller til nød i et kollektiv med venner. Endte opp i et kollektiv med ukjente. Sånn går det når man ikke får studentbolig og 70% av alle venner velger å ta et år på folkehøgskole. For meg virker det som om de på folkehøgskole bare spiller kort, ser film og lager kake, men de lærer kanskje noe også, hva vet vel jeg.

Internett fungerer ikke når jeg sitter i sofaen, melet mitt var borte da jeg skulle lage pannekaker en dag og ”badet” minner om en menighetsdo. Eller, det er faktisk en menighetsdo. Bor i kjelleren til et menighetshus, hvis jeg glemte å nevne det.

2014-09-11 23.32.03

Arne Scheie skal ha quiz og byr på nybakte rundstykker i etasjen over om noen dager. Unger gauler ”Hevenu shalom” (sangen man fortest kan klikke av?) hver tirsdag. Ellers går det fint.

2014-09-02 15.51.53

Nå i kveld har jeg og mine medstudenter vært på forestillingen ”Woyzeck” på Det Norske Teatret. Kan anbefales. Før det møttes vi på ”Ett glass”. Ingen på bordet mitt kunne bestille drinker siden jeg ikke er fylt 20. Hadde akkurat hilst på dem for første gang, så de var sikkert kjempeglade for at jeg valgte å sitte på bord med dem.

Jeg velger å kalle dette “et sted på internett der jeg skriver” i stedet for å kalle det en blogg.

PS: Dette er et prøveprosjekt.