En guide til god konsertoppførsel

Jeg vet folk alltid har ønsket seg en sånn type guide, så her kommer den. Se på det som en julegave fra meg.

”Konsertoppførsel” burde ifølge meg være en del av musikkfaget både på barne- og ungdomsskolen. Hvis man aldri får ordentlig opplæring, gjør man jo bare som alle andre, og ”alle andre” burde som regel skjerpe seg.

Jeg går sjelden på konserter der man opplever ølkasting, spying eller å bli presset ihjel mot et gjerde. Jeg går heller på jazzkonserter, klassiske konserter eller vanlige pop- og rock-konserter der man gjerne står med gode venner og har det hyggelig. Man skulle kanskje da tro at man står sammen med likesinnede som vil ha den samme konsertopplevelsen. Men nei.

Sildajazzen i Haugesund. Så bra og så dårlig på samme tid. Utrolig dyktige artister kommer til lille Haugesund for å gi folk en god opplevelse. Hjemme i stuene sitter haugesunderne og bare: ”Ååååå, ska bli SÅÅ gøy å få JAZZA SEG litt igjen!! Ska bli jysla kjekt å få prata med Gunn Magnhild, Kåre Roger og de andre igjen! Kosta jo litt for billettane da, men musikken sette jo stemningen, vett du, he-he.”

Hehe.

Her er et tips: Hvis du ankommer et konsertlokale og ser noen godt brisne middeladrende damer skravle høyt på breke-haugesundsdialekt, kan det være lurt å stille seg et annet sted i rommet når konserten starter. De har mest sannsynlig ikke planer om å nyte musikken, men skal bare ”jazze seg litt”. Disse tilhører som oftest også gruppen av mennesker som har glemt å sette mobilene på lydløs før konserten starter. Andre er gjerne glad i å gaule med uansett om de kan teksten eller ikke. Hvis du ikke kan teksten, foreslår jeg du er stille og heller smiler litt. Hvis du kan teksten, kan du synge med så lenge du ikke overdøver alt og alle.

Er det virkelig for mye å be om at man skal ta hensyn til artisten(e) og andre publikummere når man er på konsert?

Jeg synes helt oppriktig at folk på min egen alder oppfører seg bedre på konserter enn godt voksne folk. Det er sjelden jeg ser ungdommer lese mail på mobilen under konserter. Det er også sjelden jeg ser ungdommer filme en hel konsert med mobilen (noe jeg ser er mer og mer vanlig blant pensjonister som akkurat har skaffet seg mobil). Det hender jeg tar bilder under konserter, men jeg prøver å ha mobilen minst mulig oppe. Lyset fra mobiler kan være ganske forstyrrende. Dette med å gå ut og inn under konserten er også et irritasjonsmoment. Dører inn til konsertlokaler pleier også å lage de høyeste knirke-/hvinelydene i hele verden.

Mange lyder er irriterende på konsert. I høst var jeg på en akustisk julekonsert med Espen Eriksen og Gunnar Halle. Damen ved siden av meg hadde med seg matpakke (innpakket i knitrende matpapir) og en hel Twistpose der hun tok ut twist etter twist som hun pakket sakte ut. Damene bak meg hvisket under hele konserten. Jeg tror folk glemmer at hvisking høres nesten like godt som prating på akustiske konserter.

Men prating er selvfølgelig mer irriterende. Jeg blir en blanding av irritert og fascinert når folk skal diskutere hele konserten underveis som om de ser den på TV. I fjor var jeg på julebord med Meny, og da var vi på Vamp-konsert først. Hver gang de sa de skulle spille en av sine nye sanger og det ikke var ”Liten fuggel”, ropte folk: ”Åååå, trodde dåkkår sko spilla liten fuggel! Åååå”. Han ene bak meg (som sikkert hadde drukket noen øl for mye) ropte en gang: ”Hvis dåkkår ikkje spille liten fuggel etterpå så GÅR EG”. Jeg synes også folk bør slutte å rope til artisten(e) hvilke sanger de bør spille. Eneste unntak er hvis de ber om det selv. Jeg var på konsert med Sondre Lerche for noen år siden (eneste gang jeg har skulket skolen), og da sa han vi fikk lov å komme med ønsker. Da er det lov.

Så er det alle disse forholdsreglene man bør ta. Er du tett som en propp med snørr og slim og en hoste som aldri vil stoppe, så bør man bli hjemme. Pappa droppet en gang en konsert han hadde gledet seg til lenge fordi han var så forkjølet. Blir fremdeles stolt når jeg hører den historien. Om man er så uheldig å få en uforutsett hostekule midt under en pianokonsert med Bugge Wesseltoft (helt tilfeldig eksempel…), så kan man heller gå ut til den har gitt seg. Å ta med babyer eller små unger på klassiske konserter er i 9 av 10 tilfeller aldri en god idé.

Til slutt vil jeg ta for meg klapping. Under et klassisk musikkstykke skal man ikke klappe mellom satsene. Heller ikke mellom sanger i en konsert der det legges opp til at man ikke skal klappe mellom sangene. Hvis du er usikker, ikke begynn voldsom klapping alene.

Skjermbilde 2014-12-20 kl. 12.02.33

Mitt siste punkt vet jeg ikke helt om går under temaet ”konsertoppførsel”, men det er jo greit å ha klart for seg uansett:

Skjermbilde 2014-12-20 kl. 12.07.05

Under min venninne Marthes eksamenskonsert i vår, hvisket jeg høyt ”NEI” da publikum klappet på feil sted i den ene sangen hennes. For alt jeg vet er jeg en irriterende person å gå på konsert med. La meg få vite det, i så fall.

Advertisements

Se ut av boblen og se på Malala

Nå har jeg ferie og er hjemme i Haugesund. Dagene har til nå blitt brukt til julegaveinnkjøp, vasking av hus hos besteforeldre og besøk hos tannlegen. Hos tannlegen hadde jeg null hull og tannpleieren spurte om jeg ville ha premie. Ja, ok, sa jeg. Så da fikk jeg tannspa. Hvis noen vil ha dette utdypet, ta gjerne kontakt.

I forrige uke hadde jeg siste eksamen, da i estetikk. Det gikk helt greit. Vi fikk tre forskjellige oppgaver å velge mellom. Det ene spørsmålet var: ”Hva er kunst”. Neeei, så dypt, orker ikke, tenkte jeg. Altså, jeg diskuterer gjerne dette en sen kveld med gode venner, men tidlig en tirsdag morgen er det ikke like fristende. Jeg skrev om Kants analyse av smaksdommen, Bourdieus syn på smaksdommen og dens forhold til sosiale posisjoner, og så avsluttet jeg med å sammenligne og si hva slags forutsetninger de mener skal til. Hvis noen vil ha dette utdypet, ta gjerne kontakt.

Dagen etter fikk jeg og min venn Ingvild bli med morfar på et arrangement med Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi – årets to vinnere av Nobels fredspris. Morfar jobber i Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, og de var med på å arrangere. Dermed kunne jeg få bli med. Arrangementet besto av mange små taler og mange musikkinnslag, blant annet fra Admiral P og en indisk dame som sang en techno-versjon av ”We are the world”. Midtveis fikk vi en kort tale fra både Malala og Kailash. Rett før talene ble jeg og Ingvild flyttet fra de gode plassene våre (…) fordi det skulle komme noen viktige personer og de hadde beregnet feil og blabla. Det kom aldri noen viktige personer, så det var litt surt.

Vi fikk i alle fall med oss talene, og det var jo det viktigste.

nobel

Disse to menneskene er så inspirerende at det er vanskelig å finne ord. Malala er yngre enn meg, og det er nesten ikke til å tro alt hun har oppnådd. Til tross for at hun ble skutt av Taliban, har hun aldri gitt opp sin kamp for jenters rett til utdanning. Hun er bare 17 år, men har likevel en modenhet og en autoritet andre bare kan drømme om. Hun har et budskap om ikkevold, forsoning, utdanning og gjensidig respekt. Jeg leste en kommentar i Aftenposten der det sto: ”Etter Malala kan ingen lenger si: Du er bare 17”. Malala har uten tvil vist at alder ikke har noe å si for om man kan utrette en forskjell.

Jeg vil til slutt her avslutte med noe jeg har tenkt på lenge. Jeg vil presisere at dette ikke er rettet mot én eller to personer, men mange. Da jeg fikk vite at jeg skulle få bli med morfar på dette arrangementet, fortalte jeg ganske mange at jeg skulle få høre Malala tale. Kun et fåtall visste hvem hun var. Jeg ble helt paff. Malala og Satyarthi har den siste tiden hatt 5-6 saker hver dag som handler om dem i de ulike nettavisene. Malala har før det i flere år vært aktuell i nyhetsbildet, blant annet på grunn av bloggen som hun skrev for BBC.

Jeg synes det nesten er skummelt at så mange på min alder lever i sin egen boble. Nå skal ikke jeg si at jeg er et prakteksemplar på en opplyst ung voksen som kan alt om alt som foregår i nyhetsbildet, for det stemmer overhodet ikke. Spør meg om kriger og politikk, og jeg har ikke mye å komme med. Men jeg prøver så godt jeg kan å sette meg inn i det viktigste.

Gjennom skolen fikk vi automatisk mye innblikk i nyheter. Nå som folk studerer, jobber eller går på folkehøgskole, må man ta ansvar selv for å få med seg ting. Jeg håper mange fremover kan bli flinkere til å se litt utenfor Facebook-feeden og litt mer inn i hva som skjer i verden. Jeg skal også bli flinkere, men jeg vet at jeg ikke er den eneste som bør bli det.

Fordel med å være singel: trenger ikke tenke at jeg burde lage pakkekalender til kjæresten.

Processed with VSCOcam with f2 preset

I går hadde jeg min første skriftlige eksamen på UiO. Før dette har jeg hatt en gruppeeksamen, men det var jo ikke helt det samme. Eksamenen, som for øvrig var i Exphil, gikk helt ok. Jeg gamblet på at det ikke skulle komme fysikk- og biologioppgaver, noe det heller ikke gjorde, så der hadde jeg flaks. Oppgavene var vanskelige, men samtidig greie. Hun som satt to pulter bort fra meg begynte å gråte da vi leste gjennom oppgavene, så hun syntes tydeligvis ikke at de var greie. I del 1 var det Hume og Descartes’ erkjennelsesteorier som gjaldt, og på del 2 handlet det om Peter Singer som blant annet mener at det skal være tillatt med spedbarnsdrap (<– dette ordet fikk rød strek under seg, så Word er tydeligvis enig med meg i at dette er og skal være forbudt).

Etter eksamen dro jeg først på Kiwi og kjøpte frossenpizza og godteri. Resten av dagen var jeg på hybelen og så på Netflix/sov. Lite interessant, jeg vet. Men som en blogger må jeg jo vise at jeg lever et normalt liv jeg også. Jeg er som dere.

Det har forresten kommet en del snø i Oslo nå. Jeg håper egentlig at det ikke kommer så mye mer, for det står i hybelkontrakten min at jeg må måke snø hvis det faller mye snø i området rundt der jeg bor. Hvis de banker på og maser, kan jeg eventuelt late som om jeg ikke er hjemme. Det er uansett ikke så vanskelig å late som om jeg ikke er hjemme, for jeg er jo ikke det. Hjemme er fremdeles i Haugesund.

Noe som hjelper på motivasjonen mot siste eksamen, er at snille mamma har laget pakkekalender til meg. Det har jeg ikke fått på mange år, så det hjalp tydeligvis at jeg flyttet. Det er bra hun forstår at jeg trenger mye spiselige ting (har blant annet fått grissini, hva nå enn det er), for jeg har ikke så mye penger på kontoen nå. I neste uke drar jeg hjem til gratis mat, og det blir fint.

Processed with VSCOcam with f2 preset