Jeg trenger ikke hjelp

Jeg har tenkt over en ting i det siste: Det er så mye som har blitt automatisert. Ting som vi egentlig klarer helt fint selv.

På mange offentlige toaletter skal liksom alt være automaitisk. Sist jeg var ute og reiste, var det slike toaletter på den ene flyplassen. Jeg rakk ikke en gang å sette meg ned på doen, før den spylte ned av all kraft. Jeg kunne knapt bevege meg før det spyltes ned igjen. Jeg fikk ikke lov til å strekke meg etter dopapiret uten å bli vasket i rumpen. Da jeg gikk ut av båsen for å vaske hendene, viftet jeg med hendene i forskjellige retninger i det som føles som en halv evighet før det kom vann ut av den automatiske springen. Da vannet først kom, kom det brått i form av en kraftig stråle som fikk meg til å skvette, og da jeg først fikk vannet til å renne, rant det bare i noen få sekunder før jeg måtte vifte med hendene igjen. Vent, såpe må jeg jo ha, tenkte jeg, og holdt hånden under såpedispenseren som skulle gi meg såpe. Én liten dråpe hadde den å avse. Javel, hendene blir ikke så rene av dét, tenkte jeg, og prøvde å få ut mer såpe, men det fikk jeg ikke. Såpedispenserer venter med å gi flere dråper, for å hindre at personer tar mer enn de har rett på. Etter håndvasken måtte jeg vifte foran boksen som inneholdt papir. Etter mye vifting (som hendene nesten ble tørre av i seg selv) kom det ut ett enkelt, lite papir. Vær så god, hilsen det automatiske toalettet som skal gjøre ting «enklere» for deg.

Noen steder blir lyset slått automatisk på når man går inn i rommet. Jeg husker det var noen slike rom på den videregående skolen jeg gikk på. Det er jo flott og sånn dét, men hvis det ikke er bevegelse i rommet på en stund, blir lyset automatisk slått av igjen. Hver gang dette skjedde måtte vi hoppe, danse, vifte med armene osv. Vi fikk i alle fall bevegd oss litt.

En annen ting som minner litt om slik automatikk, er alle anbefalingene vi får. Dette skal også gjøre det «lettere» å finne det vi vil ha. For omtrent et halvt år siden bestilte jeg en treningsbukse hos Zalando (var for lat til å gå og kjøpe i butikken), og siden det har jeg stadig vekk fått mail fra Zalando med: «HEI, her er kanskje noen produkter du vil ha» og så er det bilde av åtte grå treningsbukser. Altså, hvis jeg ville hatt en grå treningsbukse, så hadde jeg jo bare skrevet «grå treningsbukse» i søkefeltet hos Zalando.

Netflix er også veldig villig til å hjelpe. For omtrent ett år siden ble min bruker hos Netflix brukt til å se en romantisk komedie på en jentekveld. I månedene etterpå kunne jeg ikke logge inn uten å bli møtt med: «HEI, vi tror du vil like Hvordan bli dumpet på 10 dager! Eller kanskje She’s Out of My League? Nei, vent! A Cinderella Story vil du se!». Det Netflix ikke vet er at jeg hater romantiske komedier. Jeg ga bare etter for majoriteten på én enkelt jentekveld.

Jeg får ukentlig mail fra Twitter med forslag til personer som jeg bør følge. Spotify foreslår artister som minner litt om noen jeg en gang hørte på. Men Google er verst. Google er som en irriterende bedreviter som sitter med meg. Man skriver ikke mer enn én bokstav før Google kommer med all slags forslag. «G! Okei! Mener du Google? Vent, jeg har flere forslag! Geografi? Game of Thrones season 5? Gallestein?». Av og til blir jeg så lammet av alle forslagene at jeg glemmer hva jeg egentlig skulle søke etter. 

Jeg tror meningen med all denne automatikken og anbefalingen er at man skal slappe mer av. Jeg blir bare stresset, jeg.

Advertisements

Litt informasjon om Finland

Så hadde jeg plutselig vært fire dager i Finland. Jeg og mamma på dametur. Jeg kunne fint lite om landet og Helsinki før jeg reiste dit. Leste Fakta om Finland av Erlend Loe og Stalins kyr av Sofi Oksanen i forkant for å lære litt om dette mystiske landet, men det var begrenset hva jeg lærte. På de fire dagene, derimot, lærte jeg en del.

For det første: finner er skikkelig snille. Da vi hadde landet i Helsinki, lette vi etter flybussen. Den skulle egentlig begynne å kjøre da vi fant den, men bussjåføren tok oss imot med et smil og lot oss bli med likevel. Etter bussturen forklarte han oss veien til hotellet og ga oss et gratis kart. Senere den kvelden gikk vi på Burger King. Vi var de eneste der og tok oss veldig god tid. Spiste sykt sakte og somlet. Han som var på jobb gikk nervøst i store sirkler rundt oss til han til slutt kom bort og sa: «Unnskyld, unnskyld, men vi har egentlig stengt nå. Dere kan få gratis påfyll av brus før dere går som dere kan ta med, bare å gå bort og ta! Unnskyld!». Fikk så dårlig samvittighet av den snille mannen som egentlig var ferdig på jobb, men som ikke fikk gå hjem siden det satt to nordmenn i hjørnet og deltok i VM i saktespising. Ellers var alle i butikkene superhyggelige og avslappede. På flyplassen da vi skulle hjem ble jeg stoppet i sikkerhetskontrollen. Jeg hadde lagt en stor solkremtube i håndbagasjen og tenkte umiddelbart at den kom til å bli kastet. Men nei. Jeg forklarte kort at det var solkrem kjøpt på apotek, en dame scannet den i en slags boks og så fikk jeg ta den med. Hva i alle dager? Så sykt snilt!

For det andre: finner spytter masse. De er heller ikke redde for at folk skal se at de gjør det. De harker og lager de mest ekle lyder før de spytter store spyttklyser foran seg på fortauet.

For det tredje: det finnes noe som heter «The World Gymnaestrada». Det er en turnfestival som foregår over sju dager med 21.000 deltakere fra 52 ulike land, og i år fant festivalen sted i Helsinki, Det var muligens litt dårlig timing at vi var i Helsinki akkurat den uken det var det største arrangementet som noen gang har funnet sted i Finland. Jaja, hvis man ville unngå dem var det bare å prøve å styre unna gjengene med like klær.

image-2 image-3 image-4 image-5

image-10

Jeg har blant annet lært at Sibelius var en god far til tross for at han stort sett satt på kafé og drakk seg full, finner er sykt gode i engelsk og det finnes gigakirker overalt.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Det siste jeg lærte var at finsk funk ikke faller i smak hos alle finner.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Flytting med en liten tvist

Tirsdag kjørte hele familien til Oslo for å hjelpe meg med flytting dagen etter. Da vi var kommet til Drammen ble jeg oppringt med en beskjed om at jeg kanskje ikke kunne overta hybelen dagen etter likevel, selv om det var da kontrakten min startet.

Okei, innser nå at denne historien kommer til å bli veldig lang. Gidder ikke fortelle alt. Setter heller opp noen punkter som kort beskriver dagene som fulgte:

  • Telefonsamtaler med mange ulike personer som sa forskjellige ting.
  • 1 time i kø på SiO-senteret.
  • Får hybelen i august en gang.
  • Må flytte på nytt da.
  • Hadde to dager på å komme meg ut av kollektivet.
  • Alle tingene mine er på et rom i en kvartett med tre personer jeg ikke har hilst på.

Dere skjønner kanskje at jeg i noen dager var litt oppgitt og en smule stresset.

11696757_10200639805113627_201948233_n

Stemningen var på topp. Romtemperatur på nesten 30 grader hindret meg ikke i å begrave meg i dynen i oppgitthet.

Jaja, for å se på det positive: er glad for at jeg har fått studentbolig i det hele tatt. Nyoppusset kjøkkenkrok er bra i lengden.

Jeg søker forresten en venn som kan bli med meg på IKEA i august eller september for å hjelpe meg med å frakte en bokhylle og diverse kjøkkenting (jeg spanderer kjøttboller).