Jeg misunner dere som fikk gratis kaffe i dag

Lite gjør meg så glad som gratis ting. Jeg er den personen som går store omveier for å tak i gratis müslibarer som deles ut på Karl Johan. Jeg er hun som en gang tok t-banen ett stopp, hentet en av disse studentposene som deles ut ved starten av semesteret, for så å dra tilbake til hybelen. Jeg er hun som dagen etter nesten kom for sent til forelesning fordi jeg ville ha én studentpose til, til tross for at jeg ble skuffet over innholdet dagen før.

Nå skal jeg fortelle om dagen min som har vært preget av gratis ting. 

Dagen startet med at jeg ergret meg fryktelig mens jeg spiste frokost. Jeg så nemlig et bilde på Instagram med info om at det i dag var gratis kaffe mellom 08.30 og 09.00 på Universitetet. Der var ikke jeg, og klokken var fem minutter på ni. Vanligvis drikker jeg sjelden kaffe før kl. 12. Jeg har også masse kaffe på hybelen, så jeg kunne bare laget meg kaffe der og da. Men det hadde jo ikke vært gratis. Og hadde den vært gratis, hadde jeg presset den i meg, selv om jeg ikke pleier å drikke kaffe om morgenen.

Senere var jeg en tur innom det som jeg på forhånd trodde var Ica. Men Ica på Ullevål har plutselig blitt til Coop Mega uten at jeg har merket det. Uansett, der var det masse smaksprøver, blant annet på cherrytomater. Da er jeg hun som spiser 6 cherrytomater, siden det var så mange i pakken man kunne kjøpe, og da «sparte» jeg de 25 kronene.

På ettermiddagen dro jeg til Majorstuen for å se etter noen joggesko. På skobutikken prøvde jeg noen som så greie ut, men de passet ikke helt, så jeg skulle til å ta dem av da hun som jobbet der kom løpende bort til meg: «Ååå, UNNSKYLD, men de skoene skulle jeg ha lagt av til noen andre for en time siden, men så glemte jeg det og…». Før jeg rakk å si noe sto jeg med en impregneringsspray i hånden som hun sa jeg skulle få gratis. Jeg har en impregneringsspray fra før. Jeg hadde ikke tenkt å kjøpe de skoene. Men dere kjenner meg – jeg sier ikke nei til ting som er gratis.

image (6)

Så i dag har jeg altså fått gratis ting og mat til en samlet verdi på over 100 kroner. Det kaller jeg en bra dag.

Å bo i kollektiv vs. å bo alene del 2

Processed with VSCOcam with f2 preset

Nå har jeg vært sengeliggende i to dager på grunn av forkjølelse. Kom meg opp noen timer i går kveld for å dra på en kort jobbvakt, men det var kanskje ikke så lurt. Jeg var så tett i ørene at mange kunder ble sinte siden de måtte gjenta seg selv fem ganger. Beklager det.

Men når man ligger i sengen uten å gjøre så mye, får man tid til å tenke en del. Jeg fant ut at forrige innlegg ikke var utfyllende nok, for jeg har flere punkter å komme med. (NB: Disse punktene gjelder mer meg, ikke generelt for alle).

Det er stor forskjell på søndagene. I fjor bodde jeg i ett av to kollektiv i underetasjen til et menighetshus, så hver søndag var det kirkeklokker som klang av full kraft rett utenfor kl. 10, kl. 10.30 og kl. 10.55. Det var oppussing i kirken det første halvåret jeg bodde der, så da fant alle gudstjenestene sted i etasjen over meg. Det var med andre ord vanskelig å sove uavbrutt frempå søndag morgen/formiddag. Her i studentbyen, derimot. Jeg vet ikke om noe sted som er så stille som her en søndag morgen/formiddag. Det er ganske herlig.

Jeg kan forestille meg at å bo med gode venner er sjukt gøy. Nå har jeg aldri opplevd det, for jeg har ikke hatt noen å flytte med, men jeg kjenner jo mange som bor slik. Man trenger ikke anstrenge seg for å være sosial. Man kan lage middag sammen, noe som både er gøy og økonomisk. Man kan låne ting og hjelpe hverandre. Hvis jeg hadde bodd med venner nå, kunne jeg sikkert lånt paracet eller fått en av dem til å gå på butikken for å kjøpe mat til meg. Noen av mine venner er til og med så snille at jeg ser for meg at de hadde lagd te eller suppe til meg. Ah, det hadde vært fint.

Når man bor med andre er man også garantert å prate en del i løpet av en dag. Hvis jeg er lenge på hybelen alene begynner jeg å prate med meg selv.

«Hm, kan minipianoet mitt stå et annet sted enn oppå kjøleskapet?»

«Hvor la jeg pakken med engangsmoppklutene? På badet? Det er jo logisk. Nei, de var ikke der. Oppå skapet? Nei, der ligger kniver og bakeboller. Åja, de er inni dusjen, ja. OK.»

Nå er det sjelden jeg er en hel dag alene på hybelen, så jeg satser på dette ikke blir en vane.

Som jeg sikkert nevnte i forrige innlegg, er det både fordeler og ulemper med både å bo alene og det å bo sammen med noen. Jeg vil også påstå det er stor forskjell på å bo med venner og å bo med mennesker man ikke kjenner. Det er ikke nødvendigvis slik at det er veldig gøy å bo med folk som ikke er venner i utgangspunktet (tolk selv om jeg snakker av erfaring). 

Hvis Apotek 1, Kleenex eller en nettbutikk med varme gensere har lyst til å sponse meg, bloggeren, er det bare å ta kontakt. Jeg venter i spenning.

Å bo i kollektiv vs. å bo alene

Nå har jeg i snart en måned bodd helt alene. Jeg bor nå i en ettroms på 17 kvadratmeter i en studentby. I hele fjor bodde jeg i et kollektiv, så nå har jeg testet litt ulike måter å bo på. Derfor tenkte jeg nå å sammenligne det å bo i kollektiv versus det å bo alene. Det er en overgang fra å bo med folk til å ikke bo med folk. Først nitten år med familien, deretter ett år med tre personer jeg ikke kjente i utgangspunktet, for så å bo helt alene. Alt har sine fordeler og ulemper.

Noe av det beste med å bo alene er at man kan bestemme selv hvilken type dopapir man skal kjøpe! I et kollektiv er det flertallet som bestemmer, så der jeg bodde før ble det slik at vi kjøpte de billigste typene. First Price som så å si var gjennomsiktig og Serla som gjorde fryktelig vondt å tørke seg med. Nå kjøper jeg Lambi og det er litt luksus i hverdagen. Det skal være hyggelig for mine gjester å låne toalettet hos meg, i den grad det er hyggelig å gå på do. 

Det er litt uvant at man slipper å forholde seg til folk når man er hjemme. Det passer nok ikke for alle, for det kan sikkert bli litt ensomt i lengden. Jeg har foreløpig ikke kjent noe særlig på ensomheten, for jeg klarer å fylle dagene med mye sosialt, og så synes jeg det er herlig å være alene hjemme når jeg vil være det. I kollektivet der jeg bodde før visste jeg aldri hva som ventet meg da jeg kom hjem etter en lang dag på lesesalen. Kanskje var det musikk, bråk og mange nye folk jeg aldri hadde møtt som var på besøk, eller så var folk på rommene sine og det var relativt stille. Mange synes sikkert at den uforutsigbarheten går helt fint, mens jeg synes det er greit å vite om sånn på forhånd.

Noe flere venner av meg har påpekt, er at det er litt skummelt hvis det skjer noe med meg. Hva om jeg besvimer i dusjen? Får en allergisk reaksjon på en ny og fancy frukt jeg spiser for første gang? Hvor lang tid vil det gå før noen oppdager at jeg ikke har gitt lyd fra meg på en stund? Dette er ikke noe jeg går og bekymrer meg for, men jeg kan skjønne at andre ville ha tenkt på sånt.

En ting som faktisk er litt vanskelig akkurat for meg når det gjelder å bo alene, er dette med luktesansen min. Jeg har tidligere skrevet om at jeg ikke har noe særlig luktesans, og dette er faktisk en liten utfordring i hverdagen. Mamma påpekte tidlig at jeg må være klar over at rommet mitt kommer til å lukte det jeg har laget til middag. Dette ville jeg aldri ha tenkt over selv. Det er heller ikke noe som gir mening i mitt hode, for jeg trodde middag luktet godt? På familiemiddager, julaften, bursdagsfeiringer, så kommenterer folk hele tiden at det lukter så godt. Dette klarer ikke jeg å lukte, men jeg har forstått det slik at middag lukter godt. Men hvis rommet lukter middag, så lukter det ikke godt? Dette blir for komplisert for meg. Mat er generelt en utfordring. Jeg synes det er fryktelig vanskelig å vite om maten jeg har i kjøleskapet har blitt dårlig. Jeg må som regel ty til smakssansen, men siden smak og lukt henger sammen er nok den litt redusert også. Før fikk jeg familien og dem i kollektivet til å lukte på maten (unnskyld). Klær er også en utfordring. Når lukter klærne vondt? Jeg vasker nok klær litt oftere enn jeg trenger, bare for å være på den sikre siden. Men så hørte jeg noen si på radioen at klær laget av syntetiske stoffer lukter vondt for alltid etter at man har svettet i dem. Da måtte jeg ringe hjem til mamma (ikke til pappa, for han har ikke luktesans i det hele tatt), og forhøre meg om dette. Men det går stort sett greit å leve med redusert luktesans i hverdagen.

At det ikke er kø til dusj og kjøkken er sjukt herlig. Det er ikke lenger så stort tiltak å stå opp om morgenen, siden dusjen bare er fem skritt unna. Ja, den er bare fem skritt unna, for 17 kvadratmeter er ikke all verdens med plass. Jeg hadde større rom i kollektivet enn jeg har nå, og nå er det inkludert bad og kjøkkenkrok. Det merkes godt, for jeg må ha gryter under sengen og verktøy i kjøleskapet. Men det går egentlig helt fint.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Ellers trives jeg godt her jeg bor nå. Jeg synes det er veldig hyggelig å bo i et bygg med bare studenter. Det er en egen stemning her. Naboene jeg har hilst på er veldig greie. Studentbyen har i tillegg en egen Facebook-gruppe, der man kan spørre om alt mulig, selge ting og tipse om arrangementer for studenter i byen. Den første uken måtte jeg spørre i gruppen om hvordan jeg skrudde på kjøkkenviften. Det gikk ikke mer enn fem minutter før elleve personer hadde skrevet: «Det er IKKE en kjøkkenvifte, det er et AVTREKK». Spør, så får du svar.